Endelig hjemme! Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hva som har skjedd den siste uka og mine tanker rundt det. Det blir sikkert litt gjentagelser i forhold til det Jostein har skrevet, men enklest sånn for å få sammenhengen...

Dr. House. Det er sikkert en del av dere som har sett eller vet om serien som har gått på nrk. Om en lege som stort sett bruker tiden sin til å lete etter diagnoser sammen med sine medleger. Denne sykehusopplevelsen min kan nesten sammenlignes med en episode i dr. House, hvis vi ser bort i fra alle krampeanfallene som finner sted i serien. Legene har grublet og diskutert hele uka, men de har vel aldri kommet fram til hva som feiler meg. Jeg har tatt mange undersøkelser. MR, blodprøver, spinalprøver og nevrologiske undersøkelser... Det er ekkelt å ligge på sykehuset og se at legene sliter med å finne ut hva som er galt. Man ligger å grunner på det og setter seg opp mange tanker selv også. Har jeg kreft? Har jeg svulst? Farlig hjernehinnebetennelse? Går det bra med babyen? Man kan bli gal av å ligge å gruble der man ligger alene på et hvitt sykehusværelse. Men heldigvis har de avkrefta mange skumle diagnoser i løpet av uka, som gjør all ting litt lettere. De fant blant annet ingenting på MR-bildene og jeg fikk tatt ultralyd av babyen som viste at den hadde det bra!

Det er makt i de foldede hender. Jeg ble innlagt med kraftig øresus, svimmelhet, kraftig hodepine og slapphet. Symptomene mine ble kraftigere etter innleggelsen, CRP'en(infeksjonsindikator) steg fra 120 til 160 og jeg fikk høyere feber. Alt kunne se ut som om den skumle infeksjonen fikk større makt over kroppen. Men på fredags kveld ønsket de å ta en ny spinalprøve av ryggmargen min, men jeg følte snodig nok at kroppen var i bedring og jeg ba om at de skulle ta ny CRP først. De gjorde det vel helst for min skyld, tror ikke de hadde helt troa på dette selv. Men da hadde CRP'en sunket masse og de kunne avvente den vonde spinalprøven litt lenger. Dagen etterpå var CRP'en sunket i enda større grad og det begynte å se lysere ut for min almenntilstand også. De måtte bare innse at de ikke kom til å finne noen konkret diagnose på infeksjonen min, men satte et lite holdepunkt på at det antageligvis var en hjernehinnebetennelse forårsaket av virus.

Ansiktslammelsen. Jeg ba om å få dra hjem å slappe av selv om jeg ikke var frisk, jeg følte ikke jeg klarte å slappe av tilstrekkelig på sykehuset. Jeg fikk lov til det siden jeg var i bedre form og CRP'en var synkende. Tre timer etter at jeg kom hjem begynte det å prikke så rart i høyre ansiktshalvdel. Jeg fikk en fornemmelse av å ikke få puste og begynte å merke at jeg ikke klarte å bevege musklene i ansiktet. Jostein ringte bakvakta på sykehuset og jeg ble henta i ambulanse. Jeg tenkte at nå er det virkelig noe alvorlig som skjer. Det ble tatt ny spinalprøve og nevrologen kom å undersøkte meg. De fant ut at det bare var nerven ut til ansiktet som var skadet og ikke noe galt med hjernen. De begynte å få mistanke om Boreliose(Flåttbitt) og jeg ble satt på mange forskjellige antibiotikaer bare for å være på den sikre siden. Det er ekkelt å være lammet i halve ansiktet, det kjennes ut som jeg har vært å fjernet en stor visdomstann og øyet klarer jeg ikke å lukke helt. Et par bilder:

Her prøver jeg meg på et smil...det går ganske dårlig!

Siden lørdagen har jeg gått på antibiotika. De har ikke funnet tegn til Boreliose i prøvene, men tørr ikke ta bort antibiotikaen i sikkerhetsskyld, det er visst en lumsk bakterie vi har med å gjøre som kan gjemme seg godt i kroppen. Formen er stigende, men jeg er forsatt preget av å ha hatt en alvorlig infeksjon. Jeg har vondt i hodet og øresus i en viss grad enda og jeg klarer ikke konsentrere meg så godt eller gjøre flere ting samtidig, da går det i surr. Legene tror at jeg enten har hatt en hjernehinnebetennelse eller en borelioseinfeksjon. Jeg føler selv at jeg har blitt fyllt av stor bønnemakt og av den grunn blitt fortere frisk enn hva legene kanskje forventet. Så tusen takk for all omtanke og bønn, det setter vi stor pris på!

Jeg skal inn til poliklinisk antibiotikabehandling helt fram til 19. desember. Det er kraftig antibiotika som må gis for at det skal virke helt opp til hjernen og det kan derfor ikke tas tabletter som er trygge for fosteret, den må derfor tas intravenøst eller intramuskulært. Ansiktslammelsen er intakt, den kan vare opp til tre måneder sa legene, så be gjerne om at følelsene må komme raskt tilbake. Nå er vi ved godt mot og håper at formen min stiger og at vi kan ta juleferie den 19.desember og få en rolig og fin julehøytid da...for nå orker vi ikke så mye mer action!